I stille vann kan du i store deler av sesongen ha et effektivt fiske fra soloppgang og et par timer framover. Særlig på dager med dårlig lys og en regnskur i ny og ne. Om man beveger seg og kaster forsiktig kan man overliste stor fisk som fortsatt er inne på grunna og spiser.
Kommer du over døgnflueklekking (på vestlandet), er det stor sansynlighet at det er liten eller stor myrdøgnflue det er.
Stor myrdøgnflue (kalles marginata) den er registrert opptil 900moh og er en av de første døgnfluene som klekker om våren, den trives i stille vann og stilleflytende elver, tåler ganske surt vann.
Liten myrdøgnflue (kalles vespertina) klekker også om våren og trives bra i stille vann, gir ofte veldig tette klekkinger, og dertil bra fiske, tåler godt surt vann, overlever i en ph på 3,5 er registrert i opptil 1100 moh
Døgnfluer (Ephemeroptera) er insekter som lever mesteparten av sitt liv i ferskvann som larver eller nymfer. Avhengig av art har de voksne individene en kroppslengde fra 3 til 35 millimeter og har 2 eller 3 relativt lange haletråder. Som navnet indikerer har døgnfluer et relativt kort liv som voksent insekt. De fleste arter dør etter noen timer til noen dager. Døgnfluer kan ikke ta til seg føde eller fuktighet som voksne individer.
Døgnfluer tilhører gruppen insekter med ufullstendig forvandling, som betyr at den ikke har et puppestadium mellom nymfestadiet og «Fluestadiet» (imago). Døgnfluenes livssyklus er enestående i dyreriket på grunn et mellomstadie kalt subimago som ingen andre kjente insektsgrupper gjennomgår. Fluefiskere kaller dette stadiet for dun (Eng.).
De eldste fossiler av døgnfluer er ca. 230–280 millioner år gamle.
Marflo er et krepsdyr som blir opp til 2 cm langt. Den finnes over det meste av Norge. Den er et meget viktig byttedyr for fisken. Den foretrekker rent, kaldt vann med en pH over 6. Fargen kan variere, men er stort sett lys, gjerne gulgrønn.
Marfloen liker å ha en viss form for skjul, som for eksempel mye steiner eller vegetasjon, og den går sjelden særlig dypere enn en meter. Den lever først og fremst i stillestående vann.
Vårfluer har ofte blekbrune, litt grå farger, og kroppen har et nokså bløtt hudskjelett. De kan minne litt om sommerfugler, men skilles fra disse på kroppen og vingene som er uten skjellbekledning. Noen har vinger med hår (ikke skjell) andre med bare, glatte vinger. Ellers er vingene ofte ensfarget gult til blekt gråhvitt, men noen arter har mønster på vingene, som flekker og lignende.
I hvile holdes vingene taklagt bakover og tett inntil kroppen. Under flyvning er vingene foran og bak festet sammen med noe spesielle hår (hypopharynx), slik at de fungerer som en stor vinge.
På hodet er det to store fasettøyne og enkelte arter har også punktøyne (ocelli) Antennene er lange og trådformede. Munndelene kan være reduserte.
Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden - de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.
De voksne fjærmyggene er bitte små til middelsstore mygg, 1 - 10 mm lange, med ganske spinkel kroppsbygning. Mange arter er mørke på farge, andre er livlig grønne eller gule, ofte svartflekkete. Bakkroppen er lang og tynn hos hannene, kraftig og kjegleformet hos hunnene. Beina er vanligvis lange og slanke.
Hodet er nokså lite, kortere enn bredt, med nyreformede fasettøyne som ikke møtes oppe på hodet. Punktøyne (ocelli) finnes ikke. Munndelene er lite fremtredende, disse myggene har ikke sugesnabel. Hannene har fjærformede antenner, mens antennene hos hunnene er ganske korte og sylindriske.
Vingene er lange og smale, og de fremste vingeårene er vanligvis sterkere utviklet enn de bakenfor. Noen arter har sterkt reduserte vinger eller mangler dem helt.
Larvene er vanligvis lange og tynne, sylindriske, med en liten med tydelig hodekapsel. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet og et på det bakerste. Larver som lever i oksygenfattige sedimenter er gjerne blodrøde på farge fordi kroppen inneholder store mengder hemoglobin som hjelper dem å ta opp oksygen.
